lørdag 31. januar 2015

Olahansen - min første topptur på ski

Endelig en topptur med nye ski. Siden vi gikk alene, var Olahans fjellet (Jølster) anbefalt. Lett å finne fram. Alltid spor å følge. Og det var det.
Kjørte til Dvergsdalen. Der var en liten parkeringslomme. Tråkket inn i bindingene og gikk i det opptråkka sporet.
Må bare nevne at det var ikke så enkelt å finne fram til startpunktet. Vi kom fra retning Førde, tok av til høyre rett før Jølstravatnet ved Vassenden og kjørte ca 14km og tok så av til høyre igjen, der det var skiltet Dvergsdalen. Fulgte veien videre opp et stykke og tok så andre avkjørsel til venstre. Der var ingen skilt. Kjører du litt for langt, ender du inn på et gårdsbruk. Det gjorde vi. Når vi kom inn på rett vei, kjørte vi et godt stykke uten særlig stigning innover. Ingen anelse om hvor vi skulle stoppe. Antok det var den eneste lille lommen med 5-6 biler parkert, og det var det. Fant skispor bak bilene og sett noen skifolk tråkke seg opp igjennom. Det måtte føre til Olahansen.
Noen venner hadde forklart veien, så det hjalp. Vi visste at skisporet delte seg noen hundre meter etter broen over elva. Der tok vi til høyre. Rett fram fører til Myklebuststøylen. En kan gå den veien og. En annen turbeskrivelse via støylen her.

Sporene vi fulgte endte beint opp. Ganske bratt. Fikk raskt utsikt bak oss. Bildet under viser Dvergsdalen og så vidt Jølstravatnet.


Spente på om sporene tar oss i riktig retning. Synes de hadde valgt litt vel bratt løsning...kremt. Genialt med randonee bindinger. Løfter opp noen helstøtter, så slipper føttene helt ned til skien igjen. Praktisk i bratta.


Nødvendige små pauser underveis. Var spent på hvor langt eg ville nå. Holdt derfor ganske rolig tempo. Ville nå lengst mulig og helst til topps.


Ronja fikk bli med. Kledd i supermanndrakten sin...hehe. Ikke spesielt glad i å få den på, men er til hennes eget beste. For å unngå store mengder snøballer i pelsen. I dag var snøen ganske hard så det ville ikke vært et problem.






Dette var gøy! Nærmer oss Olahansen. Tror vi.

Flott i fjellet, men dessverre ingen pudder i dag. Hardt underlag. Ingen problem med feller. Går som en drøm. Ned igjen kan bli spennende.

Tursjokolade gjør susen.



 

Jippi! 1162 m.o.h - Olahans fjellet også kaldt Olahansen. Emosjonelt øyeblikk. Dette har eg drømt om i mange år. Veien tilbake til en verdig og fungerende hverdag, har vært lang og smertefull. Lykkerus! Alt er mulig - det umulige tar bare litt lenger tid. Små delmål i rolig tempo har vært min vei. Fortsatt et stykke igjen. Godt fornøyd slik tilværelsen er nå. 


Høydeprofilen stemmer ikke helt. Gps signalet datt ut litt i starten. Var ganske bratt der vi gikk opp, men ikke 100% rett opp


Vi brukte 3t opp, inkludert pauser. De sprekeste går på ca. 2t. Turen ned igjen tok ca 1t. Vi tok det med ro ned igjen og. Hardt underlag, slitne bein og ukjent fjell. Måtte vente på Ronja for en gang skyld. Vanskelig å gå ned på skare. Tror hun og var sliten - gamle firbeinte dama vår. 

I dag må være min lykkedag...tabbet meg skikkelig på toppen. På tilbakeveien lot eg være å låse skoen fast i bindingen, siden underlaget var så isete på toppen. Plutselig sklir eg litt, kommer i ubalanse og faller ned på siden. Eg glemte å løfte opp bindingen framme. Ene skien faller av. Den sklir raskt nedover i motsatt retning av det vi skal. Arvid setter av gårde i full fart på skiene, etter skien min. Eg ser skrekksenariet - goodbye ski og Arvid utfor et stup...eg roper - NEEEEI! Heldigvis sakker han farten og stopper. Mirakuløst fikk skien en sprett i luften og lander stående i den til dels harde snøen, rett før stupet. Arvid får tak i skien min og eg puster lettet ut. At det går an! Skikkelig nybegynner-tabbe, men for en lettelse. ;))) Mulig å ha sånn flaks? Både ski og mann i god behold. Puh!

Nå skal eg ha en god hvilepause. I mens kan eg fundere på hvor neste tur skal gå. Gleder meg allerede.

Bildene er tatt med Canon G1x mark3. Helt greit kamera. Litt treig autofokus og litt for stort til å i lommen. Ellers bra kamera.