lørdag 16. august 2014

Hardtail vs fulldemper blir som Lada vs Landcruiser.

Min konklusjon i alle fall. 
Tok med venninna mi på vår faste terrengløype i nærområde. I dag fikk hun låne min mann sin fulldemper. Siden hun skal låne den når vi skal på Folven stisykkelfestival i Stryn. Greit å bli litt kjent med sykkelen først. Og det var braksuksess, gitt! Et eneste stort smil på dama ned igjennom. Hang i ræva på meg hele veien ned.


Tok alle tøffe tekniske parti på strak arm. Der hun har gått tidligere, susa hun ned på fulldemperen. Ble nesten litt for tøff ...hehe

Stisykling med fulldemper er bare så utrolig gøy. Anbefales! Bedre flyt, mer behagelig og tryggere. Du våger mer i terrenget. I år skal vi 4 jenter på vår første stisykkelfestival. Har forventninger til Himalayastien ;) Gler meg enda mer no.

Nå har eg hatt min fulldemper i snart 1 år og gjort meg opp en del erfaringer og tanker. På tide med en oppsummering:

- Vi byttelånte sykkel på deler av turen ned igjen. Eg på 26er og Anne-Tove på min 29er. Begge fulldemper. 29er/Small - Cube stereo 140 (sykkelen til venstre i bildet over). 26er/Medium - Cube Fritzz 160 (sykkel til høyre i bildet over).  Eg synes 29er hjul er veldig trygt nedover tekniske parti. En monstertruck både nedover og oppover. Triller over alt. Men...eg er 162cm høy. Sykkelforhandlere sier 29er passer best for de over 175 og oppover. Noen mener det er tull. Joda, eg på 162 kan fint ha en 29er. Eg føler ikke det blir helt feil. Har hatt mye gøy med sykkelen. Tatt mange utfordringer eg ikke trodde var mulig. Men som med alt annet, det finnes positive og negative sider, uansett hva man velger. Det eg kjenner med en gang eg går over til en 26er, er kontakten. Kjenner meg mer ned på jorden. Oppleves ikke så høyt ned, som med mine 29er hjul som løfter rammen høyere opp fra bakkenivå. Lengre ned og med min høyde oppleves det litt utrygt  og mister mer kontrollen når eg kommer litt ut av det på tekniske partier. Får ikke foten like godt ned i bakken som med 26er.
Krappe og korte svinger går bedre med mindre hjul. Logisk, men med god teknikk og balanse, kan en klare hva som helst, med hva som helst. Det oppstår ikke så ofte at det er grunn nok til å ville bytte til mindre hjul. Hovedgrunn til å gå ned på hjulstørrelse for min del, er den rekkevidden ned til bakkenivå med beina. 29er er veldig gøy. Går fort ned og opp. Spiser seg gjennom terrenget. Helt sykt, hvordan den spiser seg gjennom crux-partier (steinete). Skikkelig moro! Eg er i grenseland mellom XS og S. Min 29er er S(16"). En typisk M-bruker vil passe godt på en fulldemper i størrelse S med 29er. Eg burde hatt XS, men det er sjelden vare. Tror eg kommer til å gå ned til 27,5 hjul eller 26. Var veldig gøy og føltes veldig trygt med Fritzz'n på mindre hjul, men den har en høyere dempevandring. 160mm mot mine 140mm. Regnes som en grovere stisykkel (dh) enn min. Så de utgjevner hverandre litt med hjulstørrelse og dempevandring. 29er er ikke ideelt til de laveste, etter min erfaring og oppfatning, men går helt greit. Heller ikke totalt feil. Anne-Tove likte seg veldig godt på 29ern. Hun er en typisk M-bruker. Vi får se neste sesong. Har mye gøy med sykkelen :)

Det overrasket meg at eg ikke opplevde noe mindre trygghet på turen med Fritzz på 26" hjul, kontra stereo på 29" hjul. Kjente meg veldig trygg og leken på 26er. Fritzz'n har Muddy Mary framme og Nobby Nic bak. Eg har på min Stereo Hans Dampf  framme og bak.

Blir vel en tur på Finn i kveld.
Fortsatt god helg ;)

tirsdag 5. august 2014

Opplevelsestur til Stadtlandet, del 2

Helgturen til Stadtlandet, innebar en del sykling, men ikke bare det. Vi brukte søndagen rundt på sightseeing. Var innom 2 flotte perler.

Del 1 av turen kan du se/lese her


Første natta sov vi ute. Den andre sov vi i telt på Selje Camping. Trygve, som var med Marion, skulle besøke en kompis i Selje fra lørdag. Der skilte vi lag, men møttes igjen til middag på hotellet i Selje. Jentene gikk på pub med Trygve og gjengen. Eg tok kvelden etter middag. Var blitt godt sliten etter 2 dager med fjellsykling og mangel på søvn.


Livet er herlig. Våkne til sol og varme. Koke kaffe på stormkjøkken ute med trøtte øyne og fett  rufsehår. Mangel på skikkelig dusj etter 2 dager med fjellsykling. Bare en dukkert i saltvann fra fjorden. Ja livet er herlig! Ingen stress. Ta det som det faller seg...

Søndag gikk turen til surfeparadiset, Hoddevik. Litt kronglete vei. Bare sjarmerende og verdt turen.


Hoddevik er en bukt nesten ytterst på Stadt. Omringet av høye, bratte fjell. Ingen butikker. Bare en liten campingplass og liten cafe som blir for det meste brukt av surfere fra hele Norge. Og en lang, kritthvit strand så langt øye rekker å se. krystallklart vann med stimer av småfisk som svømmer rundt føttene dine. Fikk den sydenfølelsen! Og det på vestlandet! For et paradis!
















Opp den bratta i midten på bildet under, gikk det folk på tur. Går en sti opp der. Det gikk seint unna med de. Var nok ikke så rart så bratt som det var.







Her var det så langgrunt at eg med litt vannskrekk, turte å bade. Klarte å nyte det. I alle fall helt til Marion skvatt til og sa at noe rørte seg under føttene hennes. Då skvatt eg og! Eg for inn på land som en bikkje som plasker og kravler febrilsk. Ikke helt slik då, men følte meg litt sånn der og da (latter). Det var kamuflerte flyndrer som kun Marion klarte å tråkke på til stadighet.

Her kunne eg godt vært lenger. Slått opp telt og blitt en uke i oppholdsvær. Eneste å kicke på, var noen små svarte kryp som innvaderte håndkle mitt. Kjente noe som stakk i huden. Håndkle eg lå på, ynglet av disse krypene. De var i sanden og. Ristet håndkle godt og knertet et par kryp, så ble det bra igjen.



Hoddevika var idyllisk. Takk til jentene som tok meg med hit.


Etter noen timer på stranden i Hoddevik, dro vi til Norges vestligste punkt. Vestkapp 62°11′18″N 5°7′33″Ø. Fjellklippen blir kalt Kjerringa blandt de lokale og ligger 497 m.o.h. Kan kjøre helt til topps. Stort og flatt på toppen, men stupbratt ned i havet.

Var folksomt i perioder, men stort sett bare oss og en god del sauer. Lå mye sauedrit på toppen. Eg i sandaler, måtte trippe mellom kulene. Akkurat det var ikke så veldig trivelig, men uten dyr på beite, hadde det blitt gjenngrodd. Utsikten var upåklagelig.

Vestkapp er et av de mest værharde områdene i Norge og beryktet for sine strømmer i sjøen. Raskt skiftende vær. Her har mange skip endt sin seilas. Bildet under viser rester etter det tyske radaranlegget under krigen.

Fra Vestkapp kunne vi se ned til Hovden (bildet under) med mange krigsminner.


Litt historie: Tyskerne startet arbeidet med veien fra Ervik og opp til Hovden, i 1942-43. Sommeren 1944 var luftvernsbatteriet klart. Det var den tyske marinen som bygde dette, og formålet var å verne egne skip og konvoier i skipsleia rundt Stad mot allierte flyangrep. 
Kan lese mer om historien her .

Litt bratt men kort tur opp til toppen. Halvveis oppe, går det tunnel gjennom fjellet til utkikksposter. Vi hadde lommelykt med oss.




Opp fra tunnelen, kom vi ut på en platå med en flott hytte. Denne ble brukt av tyske marinesignalstelle, og er eneste bygningen som står igjen. Før krigen, hadde norske sjøforsvaret en vakthytte der, men den reiv tyskerne. 
Hytten er nå pusset opp og kan visst leies. Har vært konserter her og. 

Gjennom Hovden går ein 100 meter lang tunnel. Fra enden av tunnelen ble det montert en kabelbane ned til Little-Hovden. Der ble det også sprengt ut en liten tunnel. Dit var ikke vi.
Tyskarane hadde fire 10,5 cm luftvernkanoner på hovden. Ute på Little-Hovden en lyskaster og to 40 mm kanoner.






Litt spooky stemning der oppe. Spesielt med x antall ravner som svermet rundt oss og lagde masse støy. Fikk assosiasjoner til Magica fra Tryll i Donald Duck, uten at det har noe med krigen å gjøre...


Flott utsikt fra Hovden ned til Erviksanden. Forstår godt de valgte denne plassen...
Nede med veien i Ervik, hadde tyskerne en krigsleir med vel over 100 russiske fanger som de brukte i arbeidet med Hovden. Mange døde i forbindelse med arbeidet.


Vi ser over til Vestkapp fra Hovden, hvor tyskerne og hadde boltret seg med radarannlegg. Alt ble beordret ødelagt av Britiske militære styresmakter i 1945.



En opplevelsesrik søndag og ikke minst helgetur. Veien hjem, gikk via Leikanger. Der ble vi vitne til et yrende måseliv (krykkje). De hadde reir over alt på tak, vindu og vegger på begge sider av bryggen og husene.


Har hørt at måsen er utrydningstruet...det kan eg ikke skjønne!
Hadde et ublidt møte med måsen i sommer. Rene paintball-krigen. Den historien får bli usagt, men du kan sikkert tenkte det til det.

Fortsatt god sommer!

fredag 1. august 2014

Opplevelsestur til Stadtlandet, del 1

En fantastisk sommer! Sydentemperatur og sydenstrender. Eg har vært på tur med Marion og Brit Siv, og opplevd norske perler. Syklet på nye fjelltopper og overvunnet litt vannskrekk.

Plukket opp jentene i Førde. Marion hadde besøk av Trygve, som og skulle være med på tur. De to ble kjent under et jobboppdrag på Bjørnøya. Han drev og med stisykling. Første stopp ble derfor Sandane. Måtte vise han Haugsvarden, som er en flott sykkelsti. Har lengtet etter en tur tilbake hit med sykkelen. Den har nok fått plass på listen min med favorittsykkelstier.

Trygve var helt klart i en egen klasse. Han syklet 90% av turen oppover. Vi ble imponert!
Slakt terreng. Fult mulig å sykle opp. For min del, har eg vært mer enn fornøyd med å gå med sykkelen oppover.


Jentene hev seg på den nye "bølgen".

Nok en gang på toppen av Haugsvarden. Denne gangen var mye gøyere. Der eg tippet over styret sist, stoppet det automatisk opp. Eg studerte kneiken litt og heiv meg ut i det. Gikk strålende! Ingen velt denne gangen. Full av adrenalin! Med Trygve i tet, holdt vi høyere tempo og vågde mer. Var kjempe moro! 


Etter sykkelturen, gikk turen videre mot Stadtlandet. Fant oss en rasteplass for natten, like før Åheim.
Der campet vi. Lagde mat og hadde en fantastisk flott kveldstemning. Bare oss 3. Mange tanker og følelser dukket opp. Dette var slikt eg hadde drømt om å oppleve, når eg lå hjemme for 2 år siden med en total utmattelse. På den tid var tanken på slike turer stor, men troen liten. Nå satt eg her og fikk oppleve det. Sterkt! Lykkerus!

Vi gadd ikke å slå opp telt. Sov likså godt ute under åpen himmel. En ny opplevelse for min del. Ble fint lite søvn den natten (latter). Eg krysser det av på listen for gjort det, trenger ikke gjøre det igjen.
Uansett var det fint å lage seg kaffe med primus og ta frokosten ute i det fri.

Nystøylhornet står for tur. Brit Siv og Marion har syklet der før. Eg, trøtt i trynet, lar Brit Siv kjøre.








Vi startet i enden av bomvegen i Sandvikdalen som er den letteste stien. Se turbeskrivelse her.

Slakk fin tur. Får tidlig utsikt mot fjorden. Ca 4km en vei. Traff på en del folk. Både små og store. En populær sti og alle like hyggelig når de møter oss med sykler. Synes det er flott at vi tar syklene i bruk på fjellet. 2 eldre damer kommenterte at ungdommen no til dags, var så flinke og spreke ;)














Varmen tvinger oss til å ta en pause. Trygve som sykler for det meste av turen opp med puls nær makspuls, satte pris på en lengre solpause...tror eg...:) Slakke stigninger, men viktig å ta det med ro i heten.


Mens vi går i rolig tempo, nytter Trygve muligheten for å leke seg på kanten av stupet. Han hadde stålkontroll!


Nær toppen. Siste partiet bestod av ur. Vi gikk mens Trygve syklet...



Dette måtte Brit Siv prøve og...

Nystøylhornet, 600 m.o.h og fantastisk utsikt i alle retninger.








Bildet under, ser vi mot Vestkapp til venstre og Kvamsøya til høyre.

Kvamsøya til venstre. Voksa, Marøya og Sandøya til høyre på bildet under.





Panorama fra Nystøylhornet. Sandøya til venstre. Gurskøya i midten med Hellefjorden i mellom.





Varmen ga et skrikende behov for en dukkert i fjorden etter endt sykkeltur. Brit Siv og Marion som er kjent på Vanylven, tok oss til Sandviksanden for en dukkert. Eg som har litt vannskrekk, ga totalt blaffen. Kroppen skrek etter å få kjølt seg ned. Flott langgrunn strand. En smule kaldt, men det var bare deilig. Nok en flott dag i flotte omgivelser. 

Resten av turen til Stadtlandet, må eg ta en annen dag, for no trengs oppladning til årets happening i Dale. Vårt lokale terrengsykkelritt, Postvegrittet går i morgen og skal fotograferes. Blir en spennend dag.

To be continued...