Alle dager er ikke like...

Sånn her har eg kjent meg i dag (bildet under)...det er snart 3 år siden kreftoperasjonen og snart 2 år siden den store "smellen" - Post - cancer fatique på fagspråket... slapp og trøtt...influensa lignende følelse, brenner rundt øynene, fryser og lungene iser...

De siste dagene har det vært fokus rundt "trøtt og sliten" i media. Vet ikke om eg skal le eller grine når eg leser NAV direktøren sitt utsagn. Gå på jobb selv om du kjenner deg trøtt og sliten...går ikke så veldig mye inn på meg, men samtidig gjør det...eg er i jobb, men ikke så mye som eg skulle ønske. Energien holder ikke så lenge som før.
Like etter ser eg på God morgen Norge. De anbefaler trening for dem med kreft.
Akkurat som Nav direktøren, så utelater de viktige opplysninger. Trening er bra! Men for mye trening kan og gjøre fatique/utmattelsen værre. Dem dette ikke angår, gjør seg opp en mening basert på disse utsagn og anbefalinger...som de igjen bruker som en "bedre-viten" ovenfor dem som er berørt av en sykdom.
En ting fungerer ikke for alle. Slik er det med veldig mye her i verden.
Det eg vil frem til er at slike halv ferdige utsagn i media er med å stigmatisere dem som FAKTISK er i en livsituasjon hvor de ikke fungerer etter normal-malen. Og det er det mange forskjellige årsaker til. De, innkludert meg, skulle mye heller ønske seg 100% kapasitet. Både på jobb, trening, familie og sosialt.

Selv om eg er kreftfri nå, har det tømt energi-kontoen min. For å kunne gå på jobb noen timer, må eg droppe kjekke ting med venner og familie. For å kunne gå 30 min i skogen med litt puls, må eg hvile meg opp noen dager for å kunne gå en luftetur igjen, eller være sosial uten om jobb. Men inn i hodet mitt, vil eg veldig mye mer.

 Før kreften, hadde eg en travel arbeidsdag og var supersprek. Eg syklet sykkelritt og hadde planer om å løpe halvmaraton.Vil så veldig gjerne få tilbake det livet...men det er ikke bare å si at nå må du ta deg sammen og så gjør du alt det du ønsker og som sammfunnet forventer av deg. Det har eg nemlig prøvd! Og det resulterte i nesten 1 år med konstant hvile på sofa eller i sengen, var overfølsom for lys og lyder, og pleietrengende i perioder.
Heldigvis går det mot en bedre hverdag og livskvalitet. Eg kan delta mer på jobb og sosialt. Eg ser store verdier og gleder i de små ting i hverdagen som andre ser på som helt vanlig og tenker ikke så mye over. Eg har følt meg som en 90 åring i dårlig form...kjenner meg mer som en 70åring nå...fortsetter denne trenden blir eg 20 år igjen om ikke lenge ;)

Å ha overskudd til litt foto i hverdagen - gir og litt energi! Foto er terapi!